Troll (i eske)

Når klokka er sju, ungene skal leveres i barnehagen og det er haloweenfeiring med karneval, da er gode råd dyre. Men nød lærer som kjent en feminist å spinne, så jeg sydde på lapper på en body i en fei, lagde noen hull, tok gele i håret og gnei ungen inn med kull. Og med en hjemmelaget, flettet hale var kostymet komplett. Og i all beskjedenhet: Resultatet var bra! (Selv om Omre var bekymret for at bodyen var ødelagt...)

Whitney Houstons I look to you

Dag Tore var inne på iTunes og skulle kjøpe siste plata til Sivert Høyem. Da insisterte jeg på at han skulle laste ned denne også, noe han motvillig gjorde. Whitney Houston var nemlig en stor favoritt hos meg på 80-tallet, og så hadde jeg hørt at skiva skulle være ok, så da var det bare å få den på iPoden og høre litt.

Whitney Houston var popdronning på 80-tallet, og det er god og enkel pop du får her også. Det er ingen ting revulosjonerende her låtmessig, men det betyr ikke at dette ikke er lytteverdig. For det er det absolutt.

Houstons mezzosopran er ikke klokkeklar slik den en gang var, noe som kanskje ikke er spesielt overraskende med tanke på det man har hørt om hennes tøffe livsstil med mye dop. Jeg ser at flere anmeldere mener at det er et drawback, men jeg synes faktisk at stemmen hennes er enda bedre når den ikke er helt perfekt; den har en tekstur og egenart som jeg liker godt. For ikke misforstå, hun er jo en sinnsykt bra sanger fremdeles, og de fleste andre popsangere i dag rekker henne ikke til knærne en gang.

Tekstene er ikke så mye å rope hurra for. Det er det samme som går igjen (forklaringen er vel at man har samlet et knippe låter fra ørten forskjellige låtskrivere). Se bare på låttitlene, så skjønner du hva jeg mener:
1) Million Dollar Bill
2) Nothin' But Love
3) Call You Tonight
4) I Look To You
5) Like I Never Left
6) A Song For You
7) I Didn't Know My Own Strength
8) Worth It
9) For The Lovers
10) I Got You
11) Salute

Ikke veldig avansert. Du vet hva du får, både tekst og musikkmessig, for å si det sånn.

Produksjonen er likevel veldig bra synes jeg. Flere av låtene har en spennende beat og moderne lydbilde, som passer bra til Houstons stemme. Selv om noen av låtene er typiske Houston-ballader, har de fleste av dem et moderne uttrykk som plasserer platen til 2009 og ikke 1989. Heldigvis (for her kunne man sikkert ha gått i fella).

Låtene er skrevet av en haug av folk. Alicia Keys har skrevet Million Dollar Bill, som jeg synes er en grei låt, men ikke noe mer. Norske Stargate har produsert Call you tonight, som egentlig er en grå og kjedelig sang. Tittelkuttet er en klassisk Whitney Houston låt, skrevet av R. Kelley (og jeg som ikke kan fordra I believe I can fly, æsj!). Den beste låta på skiva, Salute, er visst også av R. Kelley, så det er tydelig at han kan sine ting den mannen (bare han holder seg unna 14-åringer...). Den kunne like godt vært sunget av Christina Aguilera, så hvis du liker Beautiful, hør Salute. Et annet høydepunkt er Nothin' but love, en up-beat låt med faktisk litt interessant tekst og funky uttrykk. Passer bra til den nye Houston.

Alt i alt en skive du bør høre. Mest for å høre Whitney Houstons gode sangstemme, og hvis du liker melodiøs pop som passer til hva slags vær det skal være, så er dette noe for deg. Albumet får en sterk firer fra meg, med høydepunkt over 5.

Luring med lue

Adine trædde lua si på huet til Omre. Og hvis dette bildet hadde lyd, da hadde du ledd deg skakk.

Enkel bursdagsgave til svigermor

Hva gir man dem som har alt? Forbruksvarer! Så da ble det hjemmestrikka grytekluter og oppvaskkluter. Enkelt og greit.

Grillings ved Vesljetjern

Det er noen uker siden nå. Men vi var altså ved Vesletjern, som ligger rett bak Apalløkka skole på Ammerud. Et utrolig flott sted, som ble opprustet for noen år tilbake. Der er det ildsted, benker og også en flott badeplass om sommeren (selv om det i sommer har vært stengt pga lekkasje og reparasjoner).

Jeg tok med meg ungene og Imax, og der oppe møtte vi Helene og gutta (minus mann) og Stina inkludert 3 barn + mann + søster. Jeg tok noen bilder, men jeg må innrømme, jeg hadde stort sett nok å passe på, om ikke jeg skulle gå rundt med kamera også. Så jeg tok bare noen, men her er de altså. En veldig vellykket dag som jeg håper å gjenta; sikkert flott når det er snø også!

Selvportrett med en trøtt gutt.

Adine griller pølse med bacon.


En liten luring med lua på snei.



Tellef og Helene.

Tull og tøys og fanteri

I januar 2008 kjøpte vi en sofastol til Adine, som jeg har blogget om tidligere. Da var jeg jo gravid med Omre, og venninne Jenny lo og sa sarkastisk: Da må dere kjøpe en stol til når nestemann kommer, ha ha ha.

Så da tilsvarende stol var på tilbud i vinter, gjorde vi akkurat det, vi kjøpte en til. Den tok vi frem nå i høst.

Og konklusjonen er følgende: Det er bare tull å ha to stoler. I går prøvde vi iherdig å putte Omre i sin egen stol, men nei, han skulle sitte oppå Adine. Adine hylte og skrek, vi satte Omre i sin stol, han løp tilbake til henne igjen. Så nei Jenny, det er ikke vits med to stoler. Nå skal den ene opp på loftet!

Duplicity

Lørdager er det gjerne video på gang når ungene har lagt seg. Jeg klarer ikke helt å skrape sammen engasjement nok til å følge med på Dansefeber, og da er det greit med en film. Denne helgen ble det Duplicity.

Det første først: Hersens tittel. Jeg mener i all min beskjedenhet at jeg er god i engelsk. Jeg aner ikke hva duplicity er for noe, bortsett fra at det kanskje har noe med dobbelt-ett-eller-annet å gjøre. Altså dobbeltspill, viser det seg. Hvorfor i all verden kan ikke filmen bare hete det? Nå er det jammen meg på tide at de som setter filmtitler i Norge får offentlig buksevann (kjent motivator fra speider'n), for sånt går ikke an. Men nok om det, det går bare nedover herfra.

For maken til makkverk. Dobbeltspill? Spennende greier. Julia Roberts er bra som alltid, og Clive Owen sier jeg gjerne tusen takk til, for han er kjekkas som få. Men der stopper det også. Filmen har tilsammen 5 minutter med spenning (når Julia løper rundt på leting etter en kopimaskin...), ellers er det bare tullball.



Man skal jo selvsagt ikke skjønne hvem som lurer hvem her, det er jo hele greia. Men da bør man vel holdes interessert og skape en interesse for å finne ut hva som skjer? Men neida, det klarer denne filmen ikke.

Og en ting: Jeg får noia når settet skal være så stilisert. Store hvite kontorer, men en superspesiell pult med steinfot. Talerstol av gjennomsiktig glass (plast?) osv. Blah. Mye staffasje, lite innhold.

Bånn i bøtta, så vidt jeg ikke sovnet. Så den lette underholdningsfilmen vi leide ga meg nada. Da er det bedre å gå tilbake til den superspennende Nesbøboken igjen. For denne filmen ligger på en 3er (og hadde vært 2er uten gode skuespillere). Hold deg unna, lei noe annet.

PS! Dårlig med bloggingsaktivitet for tiden. Er midt i tidsklemma, men har mange gode planer for mer blogging. Håper du fortsetter å følge med meg, selv om aktiviteten er laber til tider.